Arve dobbelt – adopterte
Må si jeg kvakk litt når jeg leste om dommen i høyesterett slåt fast at barnebarna får arve etter sin morfar, selvom moren til barna var bort adoptert, altså moren etter etterlater seg dobbelarv til sine barn.
Først får disse barna arve etter sine biologiske bestefar, selvom han adopterte bort deres mor, og i tilegg får dem arve etter besteforeldrene som adopterte deres mor. Mulig?
Denne dommmen har kan virkelig lage sirkus i Norge når evt. bort adopterte kommer med sine krav, spesielt som i disse tilfellet, bestefaren som dem arver etter, hadde ikke sagt til sin kone at han hadde 3 barn som var bortadoptert. Så nå kan vi som er heldige og som er bortadoptert, men som likevel kjenner sine biologiske foreldre arve dobbelt, både etter de man har blitt adoptert til og fra biologiske foreldre og besteforeldre.
Kanksje jeg skal sende inn et krav eller 3, blir morsomt å se kaoset som oppstår på min biologiske pappas side, hakaslep og familiekaos, men shit au, kroner og noe ekstra innventar trengs da til tider 
Men uansett virker dette rart på meg, logisksett både feil og moralsk uriktig,- men det er mitt syn på det.
Vg ,
Stem:
Twitter
Facebook
Email
Skype
Google
LinkedIn
I den gamle adopsjonsloven, var det mulig med såkalt «svak adopsjon», hvor den adopterte kunne arve også de biologiske foreldrene.
Dette er ikke mulig etter någjeldende adopsjonslov, men siden denne adopsjonen skjedde etter den gamle loven, er det de reglene som gjelder.
@Jurist. Hva er svak adopsjon? Forklar meg forskjellene på svak og vanlig ? Takk
Før i tiden ble unger «satt bort»- svak adopsjon.
Sakset fra:De uønskede mødre:
http://kilden.forskningsradet.no/c17251/artikkel/vis.html?tid=57043
Adopsjonslovene
1917: Den første adopsjonsloven. Svak adopsjon: barnet visste hvem som var biologisk familie, og det beholdt arverett til denne. Biologiske foreldre kunne også arve barnet, og barnet hadde underholdingsplikt overfor dem.
1935: Sterk adopsjon kommer som tillegg. Det vil si at alle juridiske bånd til biologisk familie brytes, og adoptivbarn ble arverettslig likestilt med biologiske barn, med unntak for odels- og åsetesrett. Nå ble det også mulig å gjøre adopsjonen anonym, og adoptivforeldre fikk rett til å hemmeligholde for barnet at det var adoptert.
1948: Adoptivforeldre får fem års angrefrist hvis det viser seg at barnet er fysisk eller psykisk sykt, eller lever et «lastefullt eller forbrytersk liv».
1956: Angrefristen styrkes, sterk adopsjon blir den eneste tillatte formen og adoptivforeldre har rett til å nekte adoptivbarnet kunnskap om sine biologiske foreldre, selv når de er myndige.
1986: Adoptivbarn sidestilles med biologiske barn på alle områder, inkludert odels- og åsetesrett. Angrefristen oppheves og barna får ubetinget rett til opplysninger om sine biologiske foreldre. Barnets gagn skal være det eneste hensynet som tillegges vekt ved en adopsjon. Adoptivsøkeres ønske om eller behov for barn skal ikke tas med i vurderingen, utover at foreldres motivasjon er bra for bar
@karense: Når du snakker om svakadopsjon, så var det slik som du sier i 1917, tvilsomt at noen av de barna enda lever, men er mulig. Og det var vanlig å bruke såkalt svakadopsjon hvis stefar eller stemor adopsterte sin ektefelle sine barn,- men det var også på den tiden. Men denne damen/jenta må være bortadoptert 1960-tallet, da var kun sterk adopsjon, altså man mistet automatisk arveretten etter sine biologiske foreldre, og ble regnet fult ut som barnet til det ekteparet som aopterte barnet, med arverett og full pakke.
Så man ai at etter 1956 så er kun en form for adopsjon i Norge, og at det idag ikke burde vært dratt fram engang lovene som var på begynnelsen av 1900 – tallet, og den burde heller brukes som argument i en arvetvist eller når arven skal fordeles,- da man som adoptert har mistet arveretten etter sine biologiske foreldre, men har den etter sine adoptivforeldre.
I vanlige adopsjonsforhold, vil man miste alle juridiske bånd til den biologiske familie, og få samme juridiske forhold til adoptivfamilien som om man var født av dem (muligens med unntak av odelsrett, men det har jeg ikke greie på). I «svake» adopsjonsforhold bevarte man noen juridiske bånd til den biologiske familien, og hadde begrensede juridiske bånd til adoptivfamilien.
«Svak adopsjon» var mulig i norge såvidt jeg vet frem til 1957, og var hovedregelen frem til 1935. Da kunne barnet blant annet arve de biologiske foreldrene, men hadde begrenset arverett etter adoptivforeldrene. Fra 1935 til 1957 kunne man velge svak eler sterk adopsjon.
Fysj!
Enkelte eier ikke skamvett.
Kreve arveoppgjør fra folk de ikke kjenner synes jeg er moralsk forkastelig. Men grådigheten har jo ingen grenser hos enkelte.
@jurist: Altså denne damen her som er må være adoptert bort på 1960-tallet, da kunne foreldrene velge sterk eller svak adopsjon? Høres tvilsomt ut, da det etter loven av 1957 kun var sterk adopsjon, eller for å si det slik, da var svak adopsjon fjernet og det kun var en type adopsjon.
@Arve: Tror ikke det kun er hos enkelte, begynner å bli temmelig ubrett synes jeg.
Jeg driver med slektsgranskning som hobby, på min pappas side er kommet tilbake til ca 1720, og på min mors side til ca 1840 ( vanskelig slekt ).
Skal si deg at begynner man med slektsgranskning, da finner du ut mye rart, og bl.a hvem dem var gift med og hvor dem kom fra osv osv osv, og hvem er barn til hvem, da kommer sannheten for en dag, og samtlige slektsgranskere jeg har kontakt med si det samme,- finnes nesten ikke 1 familie hvor det ikke var barn utenom ektskap og ser på 1800-tallet så kunne gjerne mannen være gift både i Norge, Sverige, Russland, Finland osv osv uten at det ble registrert noen steder, men det kommer frem når man ser på historien bak personene og hvor dem kom fra. Så hvis vi skal se på det biologiske opphavet, så tror jeg nesten vi får hakaslep mange av oss, mora er som regel lett å finne riktig, men verre med faren, eller skal jeg kalle han gravøren
Hun må ha vært adoptert bort før 1. juli 1957, da de nye reglene trådte i kraft. Den biologiske faren døde i 1968, så det er ikke usannsynlig.
gratulerer til de «hemmelige» barnebarna. Rett skal være rett….
Det er ikke snakk om «grådighet», motiv er for så vidt uinteressant, men en rettighet som skulle gjøres opp.
Har forresten sjeldent hørt om arveoppgjør som ikke medfører varierende grad av følelser.
Dette er en til en datter – og gjennom henne – barnebarna.